I tremble
they’re gonna eat me alive.
If I stumble
they’re gonna eat me alive
can you hear my heart beating like a hammer.
Jeg føler meg vanlig uvanlig.
Verden går rundt,
men motsatt vei.
Tallene på klokkene har byttet side og går baklengs
idet jeg innser at ting aldri blir det samme igjen.
De forestillingene jeg har hatt om livet, kjærlighet vil aldri bli det de var.
Du tror det aldri kommer til å skje deg.
og så, plutselig,
så sitter du i det til langt opp i halsen.
Hva skal man gjøre?
Hvordan skal man fordøye det?
Kanskje det er så enkelt som å bare sette seg tilbake og bare slappe av.
(Noe som forsåvidt er veldig mye lettere sagt enn gjort).
Verden er litt rosa
og ordene mine har ingen sammenheng i hodet mitt og enda mindre når de er skrevne og ikke lenger en fantasi om en tekst som aldri skjedde men som eksploderer og kvantehopper til en annen virkelighet.
Ingenting gir mening
og jeg tenker for mye.
Akkurat som jeg liker liker ikke det.
